Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, eller hvor mye jeg
skal ta med, men mens dagene har passert den siste tiden har jeg fått et stort
behov for å forklare og å fortelle. Det er ikke sikkert du som leser dette har
verken interesse eller behov for å vite hva jeg nå har tenkt å fortelle, men
kanskje kan jeg få de menneskene jeg bryr meg om, og som jeg til stadighet
føler jeg skyver lenger og lenger unna meg til å forstå litt mer.
Jeg har vært inn og
ut av psykiatrien siden siste året på barneskolen. Jeg har alltid vært sjenert,
og engstelig. Engstelig for nye mennesker, nye situasjoner og for at noe ”farlig”
skal skje. Jeg vil på ingen måte si at jeg hadde en dårlig oppvekst. Jeg hadde
venner og barndomsminnene er utelukkende gode. At jeg vokste opp på et lite
sted hvor alle kjente alle hadde side fordeler og ulemper. Fordeler i de årene
jeg var barn, antagelig en ulempe i forhold til den sosiale angsten jeg har
blitt diagnostisert med.
Jeg husker situasjoner fra barnehage
og barneskolealder hvor jeg nå ser at min reaksjon er pga min usikkerhet i
samhandling med andre mennesker, for å si det med litt store ord. Å si at jeg
ble mobbet er å ta i, men man kan si jeg var et veldig lett mål. Jeg var
overvektig, og vi vet alle hvordan barn/unge kan være. En enkel sleivete
kommentar kunne dveles ved i mange uker. Jeg har slitt med selvtillit og dårlig
selvfølelse så lenge jeg kan huske.
Å starte på ungdomsskolen var veldig tøft. Overgangen fra å
være 6 i klassen, til og plutselig være 26 var overveldende. Og sammen med alt
annet en tenåring går igjen tok det lang tid før jeg fant min plass. Jeg fikk etter
hvert noen gode venner og skole hverdagen var overkommelig. Sosiallivet utenom
var minimalt.
Overgangen til videregående var også vanskelig. Selv om vi
var en liten klasse og klassekameratene var stort sett de samme var det
vanskelig å tilpasse seg den nye situasjonen. En gjenganger i mitt liv. Vi ble etter
hvert en ganske fin gjeng og jeg har mange gode minner fra skoledagene, men det
var også lite sosialt disse årene. Jeg bebreider igjen. Klart, det var ingen
invitasjon til festene som foregikk, men jeg ville antagelig sagt nei, og det
er det jeg antar klassekameratene mine antok også.
Det er bittert å tenke på hvor mye jeg har gått glipp av
bare fordi jeg har trodd jeg ikke var god nok, og at ingen ville komme til å
snakke med meg osv. Jeg har alltid lat være fremfor å prøve. Hele livet har vært et eneste tenk om, hva om,
de synes sikkert.. Frykten for ubehaget har vært større enn fornuften og troen
på at ting skal gå bra.
Etter videregående startet jeg på folkehøgskole. Alt jeg var
redd for samlet på et sted. Det tok lang tid før ting var alright. Her bodde og
levde vi sammen i 24 timer i døgnet og enda brukte jeg et halvår før jeg kunne
slappe av og bare være. Og for et siste halvår det ble. Alle som har gått på
folkehøgskole vet hvor spesielt dette er, samholdet og boblen man lever i. Og
det var vel derfor det ble så bra, denne boblen. Alt var forutsigbart og trygt,
jeg visste hvem alle var, og jeg forsto etter hvert at ingen var ”ute etter
meg.” Aldri har jeg vært så trist som den dagen alle dro hvert til sitt. Men
jeg hadde en driv i meg, hadde søkt meg til Trondheim for å starte studier. Sosionom
av alle ting. Når sant skal sies søkte jeg det bare fordi jeg ville til
Trondheim. Jeg hadde troen på at nå skulle jeg virkelig klare meg på egenhånd.
Det ble fort en begredelig affære. Jeg slet med å komme meg på forelesninger.
Ble ikke kjent med noen, og selv om jeg hadde noen folkehøgskolevenner i byen
ble det både ensomt og trist. Jeg bodde i en slags studentby hvor jeg delte
kjøkken med to gutter og ei jente. Jeg er ganske sikker på at de må ha syntes
jeg var rimelig sær. Jeg isolerte meg mer og mer på det lille rommet jeg hadde.
Og når tiden kom for at vi skulle ut i praksis, og jeg skulle ut i dagtilbud
for psykisk psyke og jeg følte meg dårligere enn mange av pasientene måtte jeg
kaste inn håndkleet.
Jeg flyttet til Hamar, inn hos mamma og Kai, og den lange
prosessen med å komme inn i et behandlings tilbud var i gang. All ære til mamma
og Kai for at de holdt ut med meg det halvåret det tok før jeg fikk meg et eget
sted. Jeg var langt fra noe lystig tjei.
Jeg har hele livet vært veldig glad i barn, og av en eller
annen grunn får jeg ganske lett kontakt med dem. Jeg tror det er fordi de er så
rett opp og ned, alt de føler synes på godt og vondt. Og når en 3 åring spør
meg om jeg er gutt fordi jeg har kort hår så vet jeg at det ikke på noen måte
er vondt ment. Så Nav hjalp meg etter noe om og men med en praksisplass i en
barnehage, etter først og møtt en fyr som etter fem minutter kunne fortelle meg
at jeg ikke passet i en barnehage. Gudskjelov hadde jeg med meg noen som kunne
snakke for meg, ellers hadde jeg vel trodd han og gått derifra.
Jeg har vært i barnehagen i 5 år, på og av i perioder, nå.
Jeg har lært veldig mye, om meg selv, om barn og om hvordan det er å jobbe i en
barnehage. Jeg har ikke møtt noe annet enn forståelse derifra. Jeg kan ikke tro
noe annet enn at det har vært ganske frustrerende og vanskelig å forholde seg
til meg når jeg hatt mine tyngre perioder. Og det er egentlig dette jeg ville
komme til, disse periodene eller hva jeg skal kalle det.
Alle mennesker har sin måte å reagere på. Jeg er på ingen
måte hverken stolt eller fornøyd med hvordan jeg forholder meg til motgang. Jeg blir ganske enkelt en struts. All frustrasjon går innover og min allerede
vaklende selvtillit blir enda mer vaklende. Så starter den stadig nedadgående
spiralen. Negative tanker tar overhånd
og jeg er ganske brutal mot meg selv, jeg banker meg selv opp mentalt opptil
flere ganger pr dag. Jeg blir tiltaksløs og tyr til den ene tingen jeg har tydd
til for helt feil grunner i en årrekke. Mat og søtsaker. Og hva fører det til?
Jo vektøking. Og hva det gjør med en allerede sliten selvtillit sier vel seg
selv.
Enkle ting som å
hente posten, eller gå ut med søppel blir enkelte dager for vanskelig. Å ta
telefonen når noen ringer, fordi de er bekymret blir for tøft. Så rømmer jeg
bare fra virkeligheten og snur døgnet på hode. Lar vær å forholde meg til ting
fordi jeg er redd, fordi det gjør vondt, fordi jeg vet jeg stadig tar helt feil
valg, fordi jeg er så alene, så forbanna ensom midt oppe i denne selvvalgte
elendigheten. For selv jeg vet det er mennesker som bryr seg, og slev om jeg vet jeg
har noen å snakke med om jeg trenger det så får aldri fornuften vinne. Og
tanken om å skulle være en byrde gnager såpass mye at jeg bare lar være. Så
blir jeg frustrert og sint for at ingen skjønner, selv om jeg vet at jeg ikke
gir noen en sjanse til å skjønne. Sint på all terapi jeg har vært igjennom, men
at det allikevel kan bli på denne måten.
Ja, jeg har vært innom det meste, BUP, DPS, akutt
innleggelse, 18 uker intens gruppeterapi etterfulgt av ukentlig gruppeterapi.
Jeg har lært mye. Jeg har skjønt hvorfor ting er som de er. Hva de kroppslige
reaksjonene betyr. Og jeg har faktisk skjønt hva jeg trenger for at ting skal
funke for meg, men dessverre er det ikke sånn i dette NAV systemet at ting
skjer på et blunk, og veien frem føles pr dags dato veldig lang. Siste halvåret av 2011 var
en stadig oppadgående kurve, og 2012 har vært en tilsvarende nedadgående. Men
det er et lite håp som spirer i magen. Jeg vet at det går an, jeg vet at kan få
det fint, det er bare visse faktorer som mangler. Faktorer som er utenfor min
kontroll, og det gjør det hele veldig vanskelig å forholde seg til. For jeg
trenger stabilitet og trygghet, jamfør med alle overganger i livet som vært
vanskelig. Nytt er skummelt, og skummelt blir vanskelig.
Dette ble veldig mye lengre enn jeg først hadde tenkt meg dette her. I
skrivende stund vet jeg enda ikke om jeg kommer til å poste dette, fordi her er
det mye jeg kan bli dømt for. Og det er vel det jeg frykter mest, enda så
irrasjonelt det er, at noen ikke skal like meg. Så det er i grunn ganske
ironisk at jeg her kler av meg, og gir den hele og brutalt usjarmerende sannheten. Det er
mange på min facebookvennliste jeg knapt kjenner, men dette er altså meg. Godta
det, eller la hver.
Det har skjedd mye når det kommer til psykisk helse og
aksept, men hovedgrunnen til at jeg har valgt å skrive dette er for at jeg selv
kanskje skal slippe unna noe av den dårlige samvittigheten. For selv om jeg
stort sett tenker på meg selv i disse periodene vet jeg at det påvirker de
rundt meg som ikke vil meg noe annet enn godt.
Jeg vil avslutte med det jeg har prøvd å si; Unnskyld for at
jeg skrur av lyden på mobiltelefonen, for at jeg ikke svarer på sms og
facebookmeldinger, for at jeg ikke kommer når du ber meg, og for at jeg ikke
lar deg når du forsøker å hjelpe. Det er ikke personlig og jeg mener ikke noe vondt med det. Jeg lover herved at jeg skal bli flinkere, og kanskje du kan sende på en purre melding om jeg skulle glippe litt?
Det betyr utrolig mye at noen bryr seg, selv om jeg ikke alltid gir inntrykk av det.
Mvh Camilla.
